Mediekultur - eleven vs læraren

Elevane sin tilgong og bruk av media

Fritida
Etter som velstanden og den økonomiske situasjonen har auka i Noreg, har tilgongen på ulike media hatt same utvikling. Aldri før har barn og unge hatt vakse opp i meir medierike heimar enn i dag, dei har tilgong på alt i frå eigne mobiltelefonar, DVD-spelarar til datamaskiner med breiband. Når denne mediebruken er så stor blant unge, er det naturleg at det vil vere vanskeleg for den ”eldre garde” å ha kontroll over kva som eigentleg skjer inne på kvart enkelt rom, og kva dei ulike media blir brukt til. Dei ulike media har opna for nye medieopplevingar; både nye kommunikasjonsmåtar og tileigning av ny informasjon. Dagens unge har i mykje større grad ei høgare, og tydlegare, røst som når ut til det offentlege samfunnet, (gjennom t.d. blogg, Facebook, Twitter o.l.).

Skulen
Norske skular ligg over gjennomsnittet i EU når det tettleiken på datamaskinar. ITU Monitor viser til at nesten 90 % av norske elevar føler at dei har tilgong på datamaskiner ved behov. Denne utreiinga viser også at skilnaden mellom grunnskule og vidaregåande er stor. Det viser seg at databruken i den vidaregåande skulen er betre inkludert i skulekvardagen, og at dei bruker meir tid ved datamaskinene.

Lærarane har i fleire år hatt god tilgong til datamaskiner, og brukt desse i undervisningssamanheng.

Det datamaskinane blir mest brukt på i skulen er skriving og lesing i norsk (ITU Monitor 2009). For at skulen skal kunne møte elvane der dei er, må skulen (i tillegg til datamaskiner) ha god breibandsforbinding som taklar både lyd og bilete utan stopp.

Kva blir media brukt til?

Korleis elevane nyttar media på skulen, og korleis dei nyttar det heime er stor. Heime lastar dei gjerne ned musikk/filmar, spelar dataspel, chatter osb, og mange av desse dugleikane vert ikkje nytta i skulesamanheng. Lærarane har til nå brukt IKT meir einsidig; dei har brukt mest tid på tekstbehandling og søking på nettet.

Dette at lærarane ofte uttalar seg negativt om sosiale media og dataspel – utan å ha eigne erfaringar, er ein av konsekvensane av skilnaden mellom IKT-bruken. Dette er skummelt fordi at denne uvitskapen blant lærarane gjer at dei kan ha vanskar for å sjå korleis elevane si kompetanse kan nyttast i læringsarbeidet. Denne mangelfulle erfaringa kan ”[…] føre til at lærerne ikke forstår elevens livssverden, og dermed ikke har grunnlag for kommunisere godt med den digitale eleven.” (Erstad 2010: 44).

Det viser seg også (gjennom ITU Monitor og andre studie om IKT) at ein tredjedel av elevane ikkje bruker datamaskina heime til skulearbeid. Her har vi mykje å ta tak i på begge sider for at den digitale kompetansen skal kome til syne. Det er jo eit kjempegodt utgangspunkt at eleven sit på ei solid kompetanse på eit felt, medan læraren er sterkare på eit anna felt. Det som er avgjerande er å våge og få desse kompetansane fletta inn i kvarandre, og vere opne for forandringar.

På en måte foretrekker jeg betegnelsen mediekompetanse fremfor digital kompetanse, siden det generelt er medier, gamle og nye, denne kompetansen retter seg mot. Men ved å bruke betegnelsen digital kompetanse vil to aktuelle problemstillinger tre tydeligere frem. Den ene gjelder de pedagogiske konsekvensene av at ulike medier smelter sammen som en følge av såkalte konvergens-prosesser. Den andre gjelder bruken av digital kompetanse i det pågående reformarbeidet i skolen (Erstad 2005:12)

ITU (2009) ITU Monitor 2009 - Skolens digitale tilstand, Oslo, Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning, [internett] Tilgjengelig fra ITU: http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_monitor09_web.pdf [Lastet ned: 20.10.10]

Erstad, O. (2005) Digital kompetanse i skolen - en innføring. (2. utgave) Oslo, Universitetsforlaget

__________________________________________

- Inga